Moskusull – Quiviut

Moskusull – Quiviut

af Gerd Ytreland, Drøbak, Norge

Moskusen er det mest hardføre dyr i faunaen. Den kan stå i dagevis på samme sted i isnende kulde. Men så er den også kledd for været. Under det lange ragget har den en underpels av verdens fineste ull, 8 ganger varmere enn saueull. Det er sagt at de første romdraktene var fylt med denne isolasjonen.

Like staselig som moskusen er i vinterdrakt, like rufsete er den i sommerdrakt. Når temperaturen stiger må underklærne av, ellers vil kroppstemperaturen bli for høy. Det er denne underullen som er så verdifull. Den kan sankes på steiner og busker der moskusen ferdes eller kjemmes av der dyret er domestisert.

Som nevnt er ullen 8 ganger varmere enn saueull. Den er mykere enn kashmirull, men har noe lengre fiber. Ullen tåler svært varmt vann, den filter ikke og krymper ikke. Den tåler også tørrensing. Den er lite elastisk. Fargen er brun i flere toner.

Disse egenskapene har vært kjent av eskimoene i uminnelige tider. De brukte de stive overhårene til myggnett og underullen til sengklær. Oppdagelsesreisende lærte å sette pris på dette unike materiale. I 1708 bragte Jeremie noe ull med seg til Frankrike og fikk laget et par strømper av den.

Stefanssons ekspedisjon 1913-1918 kjemmet ut 50 pund ull fra skinn av moskus fra Baffin Island. Noe av dette ble sendt til England og vevet til stoff. Noe ble brukt til en dress til kongen av England og til Stefansson.

Frank H. D. Atkinson ved Leeds universitet skrev i sin master gradsoppgave i 1922:

  1. Fiberen er mer et hår enn en ullfiber.
  2. Den har ikke markerte skjell eller takker.
  3. Den har rette fiber uten bølger.
  4. Den mangler gelatinstoffer i mellomrommene mellom hårene.

Med slike egenskaper var ullen ettertraktet, men så alt for vanskelig å få tak i.

I 1933 ble noe ull sendt til mrs. Lydia Fohn-Hansen ved universitetet i Alaska. Hun satte studentene ved Husholdningslinjen i gang med å spinne og veve ullen. Produktene ble solgt til eventyrpriser.

I 1880 var moskusen nærmest forsvunnet fra Alaska.50 år etter ble noen dyr fraktet fra Nordøst-Grønland til en farm nær Fairbanks som ble drevet av universitetet i Fairbanks. I dag er de aller fleste av de 6000 dyrene etterkommere etter denne flokken.

Fra midten av 60 årene var det professor John Teal ved universitetet i Fairbanks som satte fart i domestiseringen av moskusen. På farmen nær Palmer ble det samlet ull ved at dyrene ble kjemmet. Ullen ble sendt til et kashmirspinneri og garnet ble senere distribuert til eskimokvinner i nord Alaska. Disse strikket skjerf med mønster fra de 1200 år gamle mønster fra harpuner og parkaser. Skjerfene ble solgt for 50 dollars.

Etter en tid gikk produsentene sammen i et kooperativ i Anchorage som de kalte Oomingmak, eskimoenes navn på moskusen, den skjeggete. Fra forretningen ble produktene som var produsert i landsbyene i nord, solgt til turister og andre .Og nå koster skjerfene 115 dollar. Det lages også stolaer, luer og vester.

Det er gjort forsøk med å blande ullen med silke med godt resultat. Bleking og farging har også vært prøvet, men med vekslende hell. Den naturlige fargen er vakker og holder seg godt.

For den som måte være interessert i å prøve å spinne moskusull, kan jeg opplyse: Det tar tid å rense ut de strie overhårene, noe som er helt nødvendig for et godt resultat. Det er nesten unødvendig å karde ullen, som er svært lett å spinne. Den blir penest når den er spunnet tynt.

Fordi den ikke er elastisk kan det lønne seg å blande garnet med tynn saueull der det er nødvendig med elastisitet som i vrangborder og lignende. De strikkete plaggene blir myke og med tiden lodne som plagg av angora.

Jeg har vevet teppe av ullen men med bomullsrenning. Dette teppet har vært i bruk i 40 år. Det vaskes i maskin med varmt vann og er stadig like godt.

Så neste gang du vandrer i moskusens riker på Dovrefjell og i Härjedalen burde du samle med deg dottene av ull som sitter på steiner og busker. Det er en kostbar gave.

Drøbak, 10.01.03.

Gerd Ytreland