Rev og fangst av rev i Nordøstgrønland (NØG)


Rev og fangst av rev i Nordøstgrønland  (NØG)

af Ivar Ytreland, Drøbak, Norge

Den hvite og blå polarreven, som har nært slektskap med den norske fjellreven, finnes overalt i NØG. Den var lett å få øye på, og var lett å fange i enkle klappfeller.

I fangstmannsperioden fra 1926 til 1959 (avbrutt av ca. 5 år p.g.a. siste verdenskrig) ble det i gjennomsnitt fanget ca. 1000 polarever årlig hvorav ca. 15 % var blårev. Andelen av blårev sank nordover dvs. at man fanget flere blårev i Kong Oscarsfjordområdet (ca.20%) enn i Wollaston Forland (ca. 10%). Det man kan si med stor sikkerhet var at revefangsten var ingen trussel mot revebestanden da det var andre forhold som hadde større virkninger. Interessant å merke seg at under krigsårene ble det ikke fanget rev på NØG, men de første fangstmennene som kom til NØG i 1946 kunne ikke registrere noen spesiell økning i bestanden.

I et og samme hvalpekull kunne det være både hvite og blå hvalper. Reven holdt seg mest i kystområdene, og man hadde stasjonære rever som passet sitt revir, og rever som vandret over store strekninger. Fant man isbjørnspor fant man som oftest også et revespor som fulgte isbjørnen.

Ved hovedstasjoner, og ved bistasjoner, som ble meget brukt samt ved slakteplasser var det trafikk av nysjerrige rever som levde på avfall. Det var vanlig at fangstfolkene steinet ned avfall/innmat fra moskus, sel, isbjørn, flådde reveskrotter o.a. slik at revene med litt anstrengelser kunne finne seg noe å spise, og de holdt seg gjerne i området så lenge de fant mat. Dette var god fangstmannstrategi.

Hovedmenyen for polarreven var nok lemen, men også harer og ryper, og andre fugler og egg var det meget av i sommermånedene samt kadavere av selvdøde moskus, ilandrevne sel- og hvalskrotter som bidrog til matforsyningene. Lemenbestandene svingte meget i antall i perioder, som også kunne variere med breddegradene. Noen mente de gikk i en 4 års syklus, andre hevdet 7 års syklus. Det som var helt klart var at revebestandenes størrelse svingte med lemenbestandene, og det gjorde også snøugle-, falk- og ravnebestandene.

Gode lemenår ga mange rev og mange rovfugler. Gode rovfuglår var en plage for fangsten da man fikk mange halve rever fordi de, fortrinnsvis snøuglene, spiste opp den delen av reven som lå utenfor fellekanten mens reven ennå var varm.

Undertegnede var fangstmann i NØG 1946-48, og deltok i sommerekspedisjoner i 1949,-50 og –51 samt i 1996, -97, -99 og 2002. , det vil si 2 adskilte perioder med 50 års mellomrom. Jeg synes det var en markant forskjell i revebestandene i de 2 periodene. I min første periode 1946-51 så man polarrev, og ferske spor, nesten daglig, sommer som vinter, mens det i min andre periode 1996-02 knapt observerte rever og ferske spor.

Kan totalfredningen og bortfallet av revefangsten ha medført en svekket revebestand ? Kan mindre mattilgang, genetiske og arvelige egenskaper ha gitt en dårligere bestand ? Det var jo kjent blant erfarne fangstmenn at det var de yngste, dummeste og lateste revene som gikk i fellene - tyngden av revefangsten var unge rever av årets kull., mens de gamle erfarne, lure og sterke revene stort sett holdt seg unna fellene.

Da fjellreven i Norge ble totalfredet i Norge i 1930 var det ennå en bra bestand over hele landet – i dag er det kanskje ferre enn 10 rever tilbake og store anstrengelser gjøres nå for å berge bestanden. Hva har egentlig skjedd ?

Fangst av rev i Nordøstgrønland

Pelsverk har alltid vært ettertraktet til mange formål ikke minst til luksusplagg som kombinerte et vakkert utseende med beskyttelse mot kulde. Reveskinn ble i denne sammenheng meget etterspurt, og i 1920 årene ble det også virkelig fart i oppdrett og avl av tamme rever.

De første fangstmennene som kom til NØG fant fort ut at her var det en god bestand av polarrev som greit kunne fanges, også levende, om man ønsket avlsdyr.

Revefeller

Forskjellige fangstmetoder ble snart utviklet, og heldigvis forsvant gift- og saksefangst tidlig, og klappfeller ble enerådende og meget effektive. Fellene må plasseres på steder hvor de kan blåse fri for sne, og er lett synlige og tilgjengelige.

Klappfelleprinsippet kan også brukes for fangst av levende rev. Klappfeller er enkle å lage, rimelige, sikre og dreper raskt. En klappfelle består av en skråstilt treramme på min. ca. 85 x 85 cm. som er tungt belastet med stein, en fellelås av 2 trestykker som danner et 4-tall (kalles derfor for 4-tallslås) holder forsiden av trerammen ca. 20-25 cm. oppe fra bakken, fellelåset holdes sammen av en min. ca. 65 cm. lang pillignende åtepinne med et hakk for fellelåsen. Noen små detaljer kan forbedre treammen, fellelåsen og åtepinnen merkbart. (Se tegning.) På spissenden av åtepinnen sitter selv åtet som kan være noe av en rype, hare eller kjøtt av moskus, sel, isbjørn o.a. Reven må da krype innunder den skråstilte fellen for å få tak i åtet som sitter fastfrosset på åtepinnen slik at reven må bruke kraft for å dra i åtet og dermed rives pinnen av låset og fellen klapper sammen. Reven klemmes raskt og effektivt i hjel.
En levendefelle bruker det samme prinsipp, men trerammen erstattes med et stein-belastet bunnløst nettingbur som har noe større areal og volum minst ca. 100 x 100 x 60 cm., litt større fellelås og en lengere åtepinne minst ca. 80 cm. slik at reven må krype helt inn i buret for å nå åtet. Man må påse at underlaget for fellen er dekket med netting eller stein slik at reven ikke kan grave seg ut av buret.

Husk at det er hermelin (røyskatt) på NØG som kan slå igjen fellene og overleve med sin lille og smidige kropp, men den kan fanges med en maken miniatyrfelle.

Levenderev kan man fange hele året, men til det trenger man en revegård for langtidsoppbevaring av reven(e) til man kan avlive den når den er fullpelset, eller til den blir solgt/levert som avlsdyr.

Pelsfangsten regnet man fra tidligst 1.oktober til senest 1. mai, men man må vurdere disse tidspunktene i forhold til værforholdene og pelskvaliteten.

Flåing av rev

Å fange reven var enkelt, men å flå den, skrape og tørke skinnet samt stelle pelsen var arbeidskrevende, og krevde flid og nøyaktighet.

Når man tok reven ut av fellen var den stivfrosset og ofte flatklemt . Man måtte ta den forsiktig ut av fellen og transportere den varsomt da det var lett å brekke benene og halen slik at skinnet ble skadet og forringet i kvalitet, og verste fall verdiløst.

Før man kunne starte flåingen måtte den stivfrosne reven tines forsiktig. På en vanlig oppvarmet stasjon eller bistasjon ville en slik opptining ta ca. et døgn. Man bør la den frosne reven henge fritt og i god av stand fra varmekilden slik at varme og røk ikke skadet pelsen.

Flåingen startet ved snitte forbenene opp på baksiden fra tredeputene til skulderleddet og frigjøre skinnet fra benene ved bruk av kniv og fingrer. Påse at klørne med siste (eller de 2 siste) tåledd blir sittende på skinnet.

Bakbenene snittes på samme måte, men snittet fortsetter opp til endtarmsåpningen, og fra denne snittes det videre opp mot halen, og videre ca. 3 cm. på undersiden av halen. Man frigjør så skinnet fra bakbenene på samme måte som på forbenene, og man trekker halen ut av haleskinnet. Nå kan man henge reven opp etter bakbenene og starte trekkingen (vrengingen) av skinnet av kroppen (skrotten). Til å begynne med må man bruke en liten og hvass kniv, men så kan man straks trekke (vrenge) skinnet greit nedover til skulderne på forbenene. Her må man ofte hjelpe til med kniven slik at man får trukket forbenene ut skinnet som nå trekkes videre nedover halsen til man møter ørebrusken og hodet. Fra nå av må man bruke kniven til å flå forsiktig rundt ørebrusk, øynene, lippene og nesen.

På en fet rev er det lettere å vrenge pelsen av, enn på en mager rev som vil kreve mer knivarbeide.

Skraping av skinnet

Umiddelbart etter reven er flådd må skinnet skrapes renest mulig for fett og kjøttrester. Til dette arbeide bruker man et skrapebrett av tre som er ca. 15 x 2 x 150 cm. og spisset i en slak båtform, godt avrundet og pusset på alle kantene. Man trer så reveskinnet over brettet slik at det henger etter snuten på brettspissen med pelsen inn og huden ut (Se tegning). Man begynner fettskrapingen og fjerningen av kjøttrester forfra ("armhulene" kan her være et vanskelig område). Til dette kan man bruke en kniv eller en sterk spiseskje som er hvesset i kanten. Når skrapingen er ferdig snitter man opp haleskinnet på undersiden. Eventuelle hull eller rifter på skinnet bør nå straks syes sammen.

Under arbeidet med flåingen, vrengingen og skrapingen bør man ha tørr sagflis og/eller tørt papir (gamle aviser) for hånden for å unngå at fett og blod fester seg på pelsen på snittkantene og på hendene.

Tørking av skinnet

Nå skal skinnet spiles, strekkes og tørkes. Til dette bruker man 3 lekter hver ca. 2 x 2 x 150 cm. som er spisset i ene enden, og disse 3 spissede endene stiftes sammen slik at de danner en spiss pyramide som nå det skrapede skinnet trees over - fortsatt med pelsen inn og huden ut. Man strekker så skinnet godt og stramt nedover lektene og setter et trestykke, eller en tom boks, mellom de tre lektebenene for å stramme skinnet jevn og godt. Halen surres med hyssing i hele sin lengde langs det ene lektebenet, og bakbenene surres likedan rundt de 2 andre lektebenene. En lekte ca. 2 x 2 x 50 cm. trees gjennom "armhullene" på forbenene som surres til denne lekten med hyssing.

I stedet for å bruke lekter til tørkingen og spilingen kan man bruke 2 like spissede trebrett ca. 10 x 2 x 150 cm. med av rundet kanter og lik ovennevnte skrapebrett. Skinnet trees over begge brettene strammes varsomt, og strekkes ved å sette et trestykke eller tomboks mellom de to brettendene. Halen og bakbenene stiftes med små stift til hver sitt brett, og forbenene behandles som nevnt ovenfor, men kan stiftes til lekten i stedet for å surre med hyssing. (Se tegninger.)

Nå skal det spilede skinnet stå til tørk i minst et par dager i et oppvarmet rom, eller vel en uke i et kaldt rom før man tar det av lektene/brettene og vrenger skinnet slik at pelsen kommer ut. Man må påse at skinnet er godt tørt.

Etterbehandling av pelsen

Nå kommer den første etterbehandlingen av pelsen. Enkelte rever har gnidd og rullet seg i fett (spekk), blod, skitt og lort, og særlig kan hodet være tilgriset (kalles for Spekkrever). Pelsen kan her se ille ut og krever mye arbeide. Til pelsarbeidet trenger man gode kammer og børster, samt tørr varm sagflis og potetmel. Med sagflisen kan man få børstet bort det meste av forurensingen, og med potetmel tar man den siste finishen på det forurensede partiet.

Når så pelsen er renset og sjekket pakker man tørre og lett krøllete avispapirsider inn i skinnet og henger det i skinnhuset, eller skinnboden, som må være absolutt mørk og tørr. Når våren kommer kan man gjøre en ekstra rensing og sjekk av pelsen ved tromling. Man lager seg en trommel av et oljefat som plasseres horisontalt i et stativ. Trommelen utstyres med en sveiv, og en romslig luke. I trommelen legges reveskinn med rikelig med tørr sagflis mellom hvert skinn. Under trommelen plasseres 2 primuser godt vindavskjermet som varmer trommelen, sagflisen og reveskinnene varsomt samtidig som trommelen roteres med sveiven. Etter en stund taes skinnene ut for kontroll, ristes fri for sagflis, og hvitrevene henges opp på en snor ute i godt vær med sol for lufting og bleking.

NB ! Blårevskinnene må ikke få sol og lys på seg da de vil bli brunrøde fort av solskinnet. De må straks henges opp i den mørke skinnboden.

Hermelin (Røyskatt) flåes, skrapes, tørkes og behandles akkurat som rev, men pass på kjertelene ved endtarmsåpningen som inneholder en sterk vond lukt.

Skal de ferdige skinnene sendes et sted bør de pakkes godt og vanntett slik at de ikke skades eller blir fuktige.

Drøbak, 11.01.03.

Ivar Ytreland