Grev Eigil Knuth blandt fangstfolk og fiskere i Nordøstgrønland

Grev Eigil Knuth blandt fangstfolk og fiskere i Nordøstgrønland

- fortalt af Ivar Ytreland, Drøbak, Norge

Ivar YtrelandDet var en stille, solfylt sommernatt sist på juli 1947 i Youngsund da vi ble brått vekket av det banket sterkt på døren til den gamle danske fangststasjonen "Sandodden", og vi tumlet søvndrukne ut av våre soveposer i bare våre hullete og velbrukte underbukser.

Hvem var vi ! Jo, det var de 3 danske fangstmenn Kjeld Soelberg, Sandodden, Mogens Graae og Orla Jensen , Hochstetter, og meg, den norske fangstmann Ivar Ytreland fra Kap Herschell. Mogens og Orla var kommet ned fra Hochstetter på siste sledeføret, og jeg – Ivar- var på veg til Zackenberg for å fiske laks. Vi hadde alle i et par dager fanget hvalrosser ved Kap Berghaus, og sov nå ut etter strabasene da det banket på døren. 4 mann liggende på den lille stasjon Sandodden gjorde den helt overbefolket. Det var køyplass til 2 og 1 liggende på gulvet, og 4. mann måtte ligge i bislaget.

Umiddelbart etter bankingen trådte 2 for oss ukjente og vel antrukne, og rimelig sognerte herrer, inn i det overbefolkede lille rommet på Sandodden. De presenterte seg som Eigil Knuth og Ebbe Munck fra Dansk Pearylandsekspedisjon. Jeg husker at Knuth var kledde i enkelt sportsantrekk, mens Munch hadde en mere dresslignende habitt med jakke, skjorte og slips/sløyfe. Men deres påkledning og utseende var nok vesensforskjellig fra oss skjeggede fangstmenn i underbukser. Vi fikk imidlertid raskt på oss andre klær samtidig som Mogens sørget for kaffe.

Knuth og Munck redegjorde for sine ekspedisjonsplaner, og fortalte at de nå skulle finne en sydbase som egnet seg for Catalinaflyamfibiet de skulle benytte. De var kommet til at Loch Fyne ville være et egnet sted, men vi argumenterte sterkt for Zackenberg.

Og etter at de hadde også drøftet saken med radiobestyrer Aage Hansen på Daneborg ble Zackenberg valgt. Aage Hansen hadde selv vært fangstmann for Nanok i 4 år like før krigen og kjente forholdene meget godt.

At Zackenberg ble valgt passet oss fangstmenn utmerket. Etter en lang og ensom vinter gjorde det godt med naboskap og nye ansikter. Mogens og Orla skulle bruke Nanokstasjonen på Zackenberg til sommerbase, og jeg skulle fiske laks der sammen med min far Kristian Ytreland og min fangstkamerat Odd Lindhjem.

Denne sommeren 1947 skulle brukes til en orienterende sommerekspedisjon for Dansk Pearylandekspedisjonen for å fastlegge transportforholdene og lokalisering av den fremtidige overvintringsekspedsjonen i Pearyland 1948 -50. Sydbasen ble lagt på sletten mitt mellom Nanokstasjonen og laksefiskeplassen.

Dette første møte med Knuth ble begynnelsen til et langt vennskap med ham for de fleste av oss. Orla Jensen som var tømrer og snekker av fag fikk sommeren 1948 jobben med å oppføre Brønlundhus i Jørgen Brønlunds Fjord på Pearyland. Mogens Graae ble kokk og stuert i sydbasen på Zackenberg de påfølgende sommeren 1948, -49, -50 , og arbeidet nesten døgnet rundt for å lage mat til alle ekspedisjonsmedlemmene, flybesetningene og mange gjester. Det var en stor prestasjon og innsats som Mogens la hele sin energi og kreativitet i.

Jeg og min far drev kommersielt laksefiske med base like ved, ca. 200 meter vest for, sydbasen til Dansk Pearylandsekspedisjons sydbase hver sommer i årene som fulgte. Jeg fram til og med 1951, og min far til 1959 samt sommeren1964.

Vi holdt selvsagt Pearylandsekspedisjonen med fersk laks så mange som ønsket, likeså fersk moskuskjøtt, selkjøtt og en sommer også narrhvalkjøtt.

De 2 første sommerene 1947 og -48 bodde min far og jeg under en presenning, men i 1949 bygget vi Fiskerhytten på 2 x 3,5 m. med kokeovn og soveplass for 2 mann. Den står der fremdeles.

Knuth kom ofte over til oss for å slå av en prat, eller se på hva vi arbeidet med, eller bare sitte sammen med oss og nyte stillheten og naturen. Det kunne vel ofte bli ganske stresset for ham borte i Pearylandsbasen med mange mennesker rundt seg hele tiden som skulle ha svar og avgjørelser på utallige gjøremål.

Det var noen hektiske sommeruker med flere skip og fly på besøk, og stadige spennende og risikofyllte flyturer til/fra Pearyland ofte med overlastede Catalinaer.

De gamle 3-mastrede skværriggede seiltreskipene "Godthaap" og "Gustav Holm" med dampmaskin satte sitt preg på landskapet, og matchet godt de noe alderstegne Catalina flyvebåtene.

Allerede første sommeren 1947 holdt det på å gå galt da Catalinaen "Mallemukk" med kaptein Overbye som pilot måtte improvisere en landing i tett tåke i Youngsund. Vi var gått ut med vår lille motorbåt for å være stand by hvis noe galt skulle skje. Etter en lang venting der vi bare hørte "Mallemuk", mens det kretset rundt oppe i tåken, ser vi den omsider komme ut av den i en sving nær havflaten. Den ene vingeflottøren traff vannet først og dreide det store flyet nesten helt rundt slik at ble liggende helt stille. Men så satte det full fart på og gikk rett mot stranden ved Zackenberg hvor de slo ned hjulene slik at de tok bunnen og hindret at flyet sank da det var sprunget kraftig lekk under den dramatiske landingen, og vannet strømmet inn i selve flyet da noen bunnplater var løsnet.

Blant flybesetningene var det flere som hadde tjenestegjort i det norske flyvåpenet på Shetland under siste krig hvor de fløy Catalina og Sandringham på jakt etter tyske u-båter og satte i land og hentet agenter og folk på norskekysten. Jeg husker spesielt i denne sammenheng flykaptein Lonsdale og flightengineer Quistgaar-Hansen.

Sommeren 1947 var nordmannen dr. Kåre Rodahl med som Pearylands-ekspedisjonens lege, og han skrev boken "Nytt land under vingene" om sine opplevelser under ekspedisjonen. Han kom også en tur til vår fangststasjon Kap Herschell hvor han ventet noen dager på I/S "Polarbjørn" som skulle ta ham med til Norge. Vi 2 fangstmenn traff ham ikke da fordi vi var på Kuhnøya med vinterforsyninger for våre bistasjoner på Wollaston Forland og øyene øst- og nordom. Han skriver om oss i boken, og gjør oss feilaktig til brødre. Rodahl overvintret på Moskusheimen på Revet 1939-40 sammen med Henry Rudi og Schjølberg Nilsen. Han havnet i de norske fallskjermstyrkene i England under krigen, og tok sin legeutdannelse og doktergrad på isbjørnlever. Han ble senere professor ved Universitetet i Oslo etter først å drevet med arktisk forskning i Alaska, U.S.A. og Canada i mange år. Han er still going strong 86 år gammel, og jeg møter ham av og til på Norsk Polarklubbs møter.

Jeg traff mange interessante deltakere i Dansk Pearylandsekspedisjon på Zackenberg de sommerene vi var naboer der. Jeg husker godt dr. Jens Jensen (sønn av forfatter og Nobelpristager Johannes V. Jensen). Han trakk en betent tann på meg uten bedøvelse – det var en meget vellykket og rask operasjon. Jeg husker også ingeniør Winter som tok seg av telekommunikasjon og fungerte som en NK og plassjef på Zackenberg, zoologen Christian Vibe og geologen Ellegaard-Rasmussen – alle flotte personer som ofte kom bort til oss fiskere.

Det kom mange besøkende til Zackenberg, og noen av dem møtte vi bl. a. polarforskeren Lauge Koch, Landhøvding Eske Brun, Ib Paulsen som var i gang med å etablere sledepatruljen, dir.Jennov i det danske fangstselskap Nanok, commander C.J.W. Simpson i 1950 leder for British North Greenland Expedition 1952-54, og mange andre interessante mennesker.

Den 8. august var det Eigil Knuth’s fødselsdag, og da var det stor fest på Zackenberg.

Min far og jeg ble invitert hver gang til festen, og den tilhørende flotte middagen. Festen varte helt til neste morgen.

Våren 1951, mens jeg studerte til maskiningeniør i Trondheim, dro mitt studentkull til en ukes ekskursjoner til bedrifter i København bl.a. Burmeister & Wain A/S maskinverksteder. Det var min første utenlandsreise, og jeg hadde underrettet min gode danske venn Mogens Graae om besøket. Dette medførte bl.a. at Mogens og flere andre av mine danske grønlandsvenner tok over vertskapet. Bl.a. var Eigil Knuth vert og guide for meg en hel dag hvor han tok meg med til Nasjonalmuseet og de etnografiske samlinger hvor han viste meg skulpturer han selv hadde laget. En annen dag var dr. Jens Jensen (han var da kredslæge i Glostrup) min guide og vert. Mogens som jeg bodde hos, samt Orla og Kjeld, tok meg også meget rundt i København og sørget vel for meg. Jeg fikk sett lite av Burmeister & Wain og andre planlagte ekskursjoner, men fikk sett mye av København, og traff mange gode grønlandsvenner.

Eigil Knuth og jeg holdt kontakt i alle år med tlf., brev og kort, ofte med lang tids mellomrom, og vi fulgte litt med hverandre via felles venner.

På 1960 og 1970-tallet ble mine gode venner daværende sjefsnavigatør i SAS Einar S. Pedersen, og hans kone polarflyveren Ingrid, gode venner med Knuth og hadde flere flyturer for ham til Pearyland med småfly. De brakte alltid hilsener og info til meg om og fra Knuth.

Siste gang jeg hørte fra Knuth må ha vært omkring 1990, han var da i Oslo og ringte meg i Trondheim, og hadde en lang og hyggelig samtale med min kone da jeg dessverre var bortreist.

Det skjedde meget på Zackenberg de sommerene Dansk Pearyland hadde sin sydbase der, og det var mange humørfylte episoder, og mange dramatiske og spennende, som det vil føre for langt til å beskrive her.

Det var en stor opplevelse for meg som var en ung fangstmann, 21 år i 1947, og som kom fra enkle forhold i min hjemby Ålesund, og treffe et bredt internasjonalt polarforskermiljø med mange kjente personligheter med Eigil Knuth i spissen.

Jeg husker Eigil Knuth som en stor explorer og polarforsker, og som et vennlig, sjarmerende og reflekterende menneske og venn. Han gjorde Danmark større og Grønland rikere.

Drøbak, medio oktober 2003. Ivar Ytreland.

P.S. Dersom man vil vite mere om laksefiske på Zackenberg i 1940 og –50-årene vises det til illustrert artikkel i "Polarboken 1965-66". D.S